lone kristine

www.lonekristine.blogg.no

Gutta på tur 28.02.2016

I går tok mor en velfortjent tur til frisøren og gutta koste seg i byen.

Gjett om minsten hadde fått seg nytt hodeplagg da jeg møtte de etter frisørtimen? Haha! Jeg vet ikke hvem som var mest fornøyd, pappa eller A, for begge to gliste fra øre til øre.

Alle gutter må jo ha en caps og han ble innmari tøff! Han likte den veldig godt selv også, tok seg på hodet og smilte som en sol. Det er så fint å se de to favorittene mine kose seg så masse sammen. Vi er så utrolig heldige som får dele dagene med verdens vakreste gullgutt!

I dag blir det innekos mesteparten av dagen, kanskje vi tar oss en liten trilletur litt senere. Det er så deilig å ta det med ro på søndager og ikke ha så alt for mange planer. For meg er søndager virkelig til for å slappe av og kose seg. Det er viktig å ta seg tid til å ikke gjøre noe som helst, selv om man gjerne skulle gjort alt mulig annet.

Ønsker dere alle en fin søndag, husk at det er lov å slappe av litt ekstra i dag! :)

Publisert i lokalavisa 26.02.2016

Da jeg i går la ut historien om vår opplevelse på legevakten hadde jeg aldri trodd at det kom til å få så mye oppmerksomhet! 

I tillegg til at innlegget har blitt lest av flere tusen mennesker, har det også blitt delt med alle som leser Fredriksstad Blad. Lokalavisen har delt innlegget i sin helhet, i tillegg til å legge ut en liten artikkel. Artikkelen er kun tilgjengelig for de som abonnerer på avisen og kan leses HER. Aron syntes det var veldig stas å se dette bildet av mamma, pappa og babyen i artikkelen! Gliste som en sol, lille vakre. 



Det som er mest skremmende med det hele er ikke vår opplevelse, men det at vi på ingen måte er alene. Etter at innlegget ble publisert har jeg fått henvendelser fra kjente og ukjente som forteller sine historier. Jeg har også blitt gjort oppmerksom på at det er andre rutiner andre steder i landet og det er jo helt topp! Vi har ingen barn å miste. Heldigvis har jeg også fått høre historier om de som blir tatt godt i mot når de kommer til legevakten. 

Vi har absolutt lært at det lønner seg å stå på sitt og ikke gi opp. Dersom det skulle bli nødvendig å oppsøke lege på en søndag ved en senere anledning går telefonen rett til barneavdelingen, ikke til legevakten som ba oss komme ned for så å la oss sitte i et utall timer. Jeg håper andre foreldre som havner i samme situasjon ikke gir opp, men følger magefølelsen. I slike situasjoner er vi barnas stemme og må passe på at de blir sett og hørt. 

Det tar på å bli kjendis (haha), så nå skal vi slenge beina på sofaen og nyte fredagskvelden. Tusen takk til alle som har støttet, delt og kommentert, dere fortjener en stor klem alle sammen!

Stol alltid på magefølelsen 25.02.2016

Natt til fredag startet det som skulle bli en fryktelig lang og slitsom helg, minsten fikk feber for første gang.

Vi gjorde så godt vi kunne ved å sjekke temp regelmessig, gi paracet og vann, i tillegg til masse kos og kjærlighet. Grøt og frukt ble byttet ut med flasker, som var det eneste som gikk ned i magen til en uggen, liten baby. Etter to døgn med lite søvn og mat viste tempen 40,5 grader, og tanken om at dette kunne ha en sammenheng med tenner ble fort slått bort. Det ble en kort samtale med legevakten som sa vi skulle komme ned for en liten sjekk. Klokken var 12:30 og lille hadde egentlig ikke fått i seg annet enn noen slurker vann.

13:30 er vi vel framme på legevakten og ser at vi ikke er alene, men får beskjed om at ventetiden er litt over en time. Belager oss på et par timer venting (det tar jo alltid lenger tid) og slår oss ned. Lille ligger tungt mot brystet mitt og virker bare slappere og slappere. Kort tid etter blir vi ropt opp for å sjekke temp. Jeg reagerer litt på at de sjekker den i øret, men tenker ikke så mye over det. Så begynner moroa.

Klokka nærmer seg 17:00 og vi har fortsatt ikke fått komme inn. Folk som har kommet etter oss blir ropt opp og kommer ut igjen, vi sitter bom der vi plasserte oss flere timer i forveien. Lille har spist 100ml melk fra morgenen til nå, selv vi skjønner at det ikke er bra. Lavt blodsukker og skrekken for at det er noe alvorlig galt med gullgutten vår gjør det umulig å holde tilbake tårene. Turen går inn til dama bak skranken for å vise en fryktelig slapp baby og stresset mamma som prøver å forklare at vi faktisk er nødt til å se en lege snart. Vi blir ropt opp og tror ventetiden er over, den gang ei.

Innenfor blir jeg møtt av to sykepleiere med et påsmurt medfølende blikk. De kan ikke være mye eldre enn meg selv, hvis de i det hele tatt er det. Det hele gikk fort for seg, for plutselig sto jeg der inne alene og kjæresten ble igjen utenfor en dør han ikke kom gjennom. Tårene renner, babyen skriker og alt føles veldig håpløst. Temp blir målt, heldigvis i andre enden enn sist, og praten kommer i gang. Jeg forklarer hvor fjern han er, at han ikke har fått i seg mer enn 100ml i løpet av hele dagen og at han er så veldig ulik seg selv. Han får en paracet og jeg får tømt meg for frustrasjon og tårer, selv om jeg tydelig ser at de egentlig ikke bryr seg. De bryr seg ikke om babyen og ikke om meg, i hvert fall ikke meg. Så kommer spørsmålet som får det hele til å tippe over: "Er det første barnet ditt?"

I ettertid har dette irritert meg mer enn noe annet. Jeg vet at barn får feber. Jeg vet at de blir kokende varme og grinete. Jeg vet at de kan bli ulik seg selv og kanskje spise mindre. Jeg vet at feber på ingen måte er uvanlig, men jeg kjenner mitt eget barn. Jeg vet at han ikke har fått i seg nok, selv om de to sykepleierne forteller meg at det er mer enn nok væske. Jeg vet at noe er galt med babyen på bare seks måneder og at han har vondt. Jeg vet at jeg ikke kan dra hjem før vi har fått svar på hva som feiler han.

Etter den lille samtalen vår om at dette er mitt første barn (som forøvrig er det første alle vi møtte på legevakta den dagen spurte om, jeg kjenner det koker bare jeg tenke på det), blir vi sendt ut igjen for å vente på lege. Først to timer senere får vi komme til en lege, som tydelig viser at han synes en baby med feber ikke har noe å gjøre på legevakta, det er jo ikke noe de kan gjøre. Han gjør en kort sjekk og sier at han egentlig ikke finner noe galt, men at vi skal ta en CRP for å være på den sikre siden.

Da ringer det en bjelle. Hvorfor i all verden ble ikke CRP sjekket med en gang vi kom inn? Ingen av oss tenkte tanken, man forventer jo at de som jobber med dette vet hva de driver med! Tydeligvis ikke. Etter at prøven blir tatt får vi sitte bak for å vente på svar. Dette tar også lang tid, vel og merke. Etter en godt stund får vi komme inn til legen, som må ut for å dobbeltsjekke at resultatet de har fått faktisk stemmer. CRP viser seg å være på 180. For de som ikke kjenner til CRP så viser det kort fortalt om det er en infeksjon i kroppen. Den skal ligge på rundt 10 til vanlig. Her var den 180. Etter en liten samtale til vakthavende barnelege på sykehuset blir vi sendt videre dit. "Det var bra at dere ikke dro hjem!", kommer det fra legen. Jeg trodde jeg skulle kline til han. Han forteller oss også at barn med feber ikke blir prioritert, fordi det er noe som stort sett går over av seg selv. De blir tatt innimellom alle de andre, når de har tid.

Altså, de lar barna vente. Med mindre beinet stikker ut gjennom huden eller smertene er så tydelige og barnet kan fortelle dette selv, blir de ikke prioritert. De får grønn farge over navnet sitt. "Kan vente", betyr det.

Seks og en halv time etter at vi ankom legevakten er vi på vei ut, med henvisning til barneavdelingen på sykehuset. Der viser CRP 234 og vi blir værende på sykehuset fra søndag til onsdag. Her blir både liten og stor tatt godt vare på og får god oppfølgning, her blir både liten og stor sett og hørt.

Onsdag ettermiddag fikk vi svar på prøver og klarsignal til å fortsette behandlingen hjemme. Lille er heldigvis i fin form og det er utrolig deilig å være hjemme igjen.

Jeg vil bare si noe til deg som jobber på legevakten og synes at barn som kommer inn med feber bare er en pest og en plage: Hvordan kan dere vise så stort fravær av både sympati og empati? Hvor er medmenneskeligheten? Hvor er øynene og hodet ditt når mor står med et slapt og blekt barn på brystet og forteller deg at noe er galt? Hvordan kan du få deg til å spørre om det er det første barnet, som om det skal avgjøre hvor sykt barnet egentlig er?

Vi, som alle andre foreldre, må prøve og feile. Vi må finne ut av hvordan dette fungerer og hva det vil si å gjøre det rette i ulike situasjoner. Vi må ta noen sjanser og følge magefølelsen, noen ganger har den nemlig helt rett. Det gjør vondt å vite at tanker og følelser ikke skal få bety like mye når det kommer fra oss, bare fordi vi ikke har gjort dette før. Der gjør så vondt å se sitt eget barn bli sykere og sykere, og samtidig føle seg så hjelpesløs og forlatt, på et sted hvor du forventer å få hjelp og støtte.

Heldigvis har dagene på barneavdelingen vært helt supre, med god oppfølgning og gode samtaler. Heldigvis kan vi gå videre etter dette med litt annet enn vonde minner, med fine opplevelser og møte med flotte mennesker. Heldigvis sto vi på og fulgte magefølelsen. Heldigvis vil vår lille sjarmør bli helt frisk og fin, og vi har alle andre enn legevakten å takke for dette.

Stiv som en stokk 18.02.2016

På tirsdag var jeg på en kettlebell-time på Elixia sammen med en venninne, DET kjenner jeg i dag!

Stølheten går liksom over flere dager. Først kjenner du at du har trent, kanskje du stivner litt utover kvelden. Dag én er som regel ganske grei, det er jo litt deilig å kjenne at kroppen har jobbet. Så kommer dag to. Dag to er på ingen måte sammenlignbar med dag én. Dag to er grusom. Rett og slett grusom. Dag tre begynner kroppen å jobbe seg tilbake til normalen, men det er fortsatt mulig å kjenne at du trente for få dager siden.



Gjett hvilken dag jeg er på i dag? Jepp, dag to. Det er helt forferdelig, jeg orker egentlig ikke tanken på å gjøre noe som helst her hjemme. Da jeg våknet lurte jeg først på hvordan jeg skulle komme meg ut av sengen, før jeg innså at jeg faktisk må løfte opp og bære rundt på godt over åtte kilo. Småbarnsmor og kjempestøl føles som en fryktelig dårlig kombinasjon akkurat nå. Jeg har vel egentlig bare meg selv å takke, som ikke har trena siden januar i fjor. I tillegg er jeg fryktelig dårlig på å strekke ut og den lille strekken på fem minutter på slutten av økta var ikke akkurat nok. 

Jeg hadde planer om å få ryddet litt her idag, men jeg er faktisk litt usikker på om jeg klarer å flytte meg rundt og plukke opp ting. Kan ikke huske sist jeg var så støl! Nå er det bare å holde tempoet oppe på treningsfronten, så kanskje jeg slipper å bli helt ødelagt hver eneste gang. 

Au!

The Wonder Weeks - tips til småbarnsforeldre 18.02.2016

Jeg vet det er mange som lurer på når den lille sjarmøren går gjennom et utviklingssprang og om det kan være grunnen til at de oppfører seg som de gjør. Takket være denne fantastiske appen kan du finne ut av nettopp dette.

Dette er selvfølgelig ingen fasit og alle barn er forskjellige, men det kan gi en liten pekepinn på hva det er som foregår. Hos oss har den stemt ganske bra, selv om vi aldri har hatt voldsomme utbrudd til tider hvor det liksom skal storme som verst. Samtidig kjenner jeg flere som føler at dette stemmer ganske så bra.

Det er egentlig ikke NÅR selve spranget er som interesserer meg mest, det er HVA som skjer som er spennende. Her har de fleste tingene stemt og det er flere ganger vi har fått en liten oppvekker. "Åh, det har han jo faktisk begynt å gjøre!"

For hvert utviklingstrinn kan du lese et kort sammendrag, ferdigheter, tegn på at spranget er i gang og tips til hva du kan gjøre for å hjelpe barnet gjennom denne delen av utviklingen. De er veldig flinke til å minne deg på at alle barn er forskjellige og at ingen barn gjør alle tingene som står beskrevet for hvert trinn.

Du kan velge om du vil se oversikten over utviklingen merket med uker eller dato. De forskjellige fargene og symbolene har ulik betydning og sier seg egentlig selv. Blå betyr at babyen muligens er litt grinete, sky med torden viser toppen og det kanskje de fleste merker mest. Det kan for eksempel være våkenetter, utypisk søvnmønster eller dårlig matlyst. Sky med sol betyr det motsatte, at babyen mest sannsynlig viser den flotteste siden av seg selv, der vi absolutt kjenner igjen det lille sjarmtrollet.

Det er viktig å huske at alle barn er forskjellige. Noen opplever utviklingstrinnene før eller etter andre barn, alt er like vanlig. Ikke heng deg opp i hva appen sier, bruk den som en liten hjelp til å forstå barnet ditt. Dette er ingen fasit, ditt barn utvikler seg i sitt eget tempo. Ingen barn er like.

Appen koster 19kr, men er virkelig verdt pengene!

 

#mamma #mammablogg #tips #foreldre #småbarn #baby

Når et innlegg betyr noe 17.02.2016

I går la jeg ut et innlegg som heter "hadebra, astma". For de som ikke kjenner til dette er det verdt å sette av et par minutter til å lese. 

Det har blitt delt over hele verden. Det har blitt delt av mennesker som kjenner virkningen av disse produktene like godt som det jeg har gjort, og gjør den dag i dag. Det har blitt delt fordi min lille historie forteller så mye og viser til en løsning for så mange. 

I tiden framover kommer det til å dukke opp flere slike innlegg. Nøyaktig når de blir ferdige og klare til å legges ut er usikkert, men de kommer. Jeg skal ikke legge skjul på at det er ekstra motiverende når gårsdagens innlegg flyttet meg inn på listene til blogg.no! 149. plass vel og merke, men fortsatt på en liste. Haha! Tallene der stemmer ikke helt med det antallet som faktisk har vært innom, for det var ganske mange flere, men det er fortsatt veldig moro. 

Forrige gang jeg la ut et liknende innlegg for et par år siden, skjedde akkurat det samme. Tallene steg og fortsatte å holde seg oppe i lang tid. Det deles overalt og folk engasjerer seg. Det er fantastisk å vite at disse produktene finnes, slik at jeg og mange andre kan hjelpe folk til en bedre helse og ikke minst et bedre liv. 

Samtidig som det er morsomt at innlegget deles er det rart å tenke på at noen leser innlegget akkurat NÅ. Akkruat nå er det menneser innom bloggen min.


Min lille blogg som i går hadde langt over 500 sidevisninger! Helt sykt å tenke på. Hvem er alle disse menneskene? Du som leser dette må gjerne legge igjen et lite spor i kommentarfeltet, så jeg vet hvem du er! :)

Hadebra, astma 16.02.2016

Dette innlegget har blitt etterspurt flere ganger og jeg ser at det er på tide å skrive om dette på nytt. Jeg skrev et innlegg om akkurat dette på en gammel blogg for et par år tilbake, men den klikket helt og jeg kommer ikke lenger inn på innleggene. Derfor skal jeg prøve å tenke tilbake og huske hvordan det var før, for det begynner å bli et ganske så svakt minne. 

Jeg har slitt med astma siden jeg var liten. Anstrengelsesastma ble det vel kalt, eller noe i den duren. Det hindret meg fra å gjøre mye som jeg gjerne skulle gjort. Problemet var ekstra stort da jeg drev med turn. Oppvarmingene var grusomme og jeg trodde jeg skulle dø hver eneste gang. Det var da jeg fikk inhalatoren, som så mange andre astmatikere. Den lille, hvite inhalatoren med rød kant. DEN skulle hjelpe. Blåse inn, holde pusten, slippe forsiktig ut. Gjerne drikke litt i etterkant, da det kunne føre til soppinfeksjon i munnen hvis jeg glemte det. Bare litt stressende tanke. Bare litt. 

Etter mange år med astmaen som ikke ble bedre, førte det også til at jeg ble veldig inaktiv. Å gå på tur var ikke gøy, selv om jeg gjerne skulle tilbragt noen timer i frisk luft sammen med alle de andre. Tenk om vi måtte gå opp en liten bakke? Da fikk jeg jo faktisk ikke puste og kom til å slite med pusten resten av dagen. Selv med inhalatoren, vel og merke. Gymtimene var enda verre. Kondisjonstrening kunne virkelig ta drepen på meg og jeg følte ikke at jeg ble veldig hørt i min situasjon. Det gjorde faktisk vondt å puste. Vondt å trekke pusten dypt ned i lungene. Jeg kunne faktisk kjenne på brystet hvor hardt det var for kroppen min, det både vibrerte og surklet. 

Det hele endte meg at jeg sluttet å bruke inhalatoren, den hjalp jo ikke stort uansett. Ønsket om å trene og komme seg i form ble dyttet lenger og lenger bak i hodet, og jeg forberedte meg på et liv med minimal fysisk aktivitet. Jeg er faktisk ganske fan av å puste og tenkte at det var viktigere enn å ha flott og veltrent kropp. All fysisk aktivitet slet meg ut, spesielt kondisjonstrening, noe jeg så gjerne ville drive med. Jeg drømte om å løpe på mølla som alle andre og kjenne hvordan kroppen jobbet for å holde seg i gang. Jeg drømte om å komme meg i form og gå på treningssenteret som alle andre. 

For omverden virket jeg nok ganske så lat, kanskje til og med usosial. Tenk deg å være den eneste 19-åringen i gjengen som faktisk ikke orker å gå tur? Det er ikke en god følelse. Nå sitter jeg her, 25 år gammel og tanken på at jeg har hatt det sånn føles helt fjern. 

Det hele ble snudd på hodet da jeg høsten 2013 sa ja til å bruke en kveld på å høre på en venninne og mammaen hennes. To fantastiske mennesker som bare vil andre godt. De ønsket at JEG skulle få en bedre hverdag, et bedre liv. Etter å ha lyttet og tenkt, bestemte jeg meg for å ta sjansen - det kunne da umulig skade. Høsten 2013 forandret alt seg, jeg kan egentlig ikke huske hvordan livet var før, det føles bare som et fjernt minne.

La oss nå huske at jeg før dette slet med å gå tur og holdt på å stryke med når jeg gikk opp bakken til den første leiligheten vår. Jeg sov minst en time på sofaen etter skole eller jobb, for så å spise middag og legge meg for kvelden. Jeg orket ingenting, jeg gikk glipp av så utrolig mye. Jeg var sliten, fryktelig sliten. 

Nå kan vi hoppe fram til januar året etter. Januar 2014 og jeg bestemte meg for å prøve ut treningssenteret igjen. Pusten føltes bedre, lettere. Jeg husker ikke om jeg meldte meg inn før eller etter nyttår, men det er egentlig ikke poenget. Etter en liten måned med to-tre treninger i uka var jeg klar for å gi mølla en ny sjanse, presse meg selv lenger og løpe i mer enn 10-15 minutter som jeg hadde varmet opp med fram til nå. Målet var en kilometer eller to, kanskje tre - tenk så deilig det hadde vært! 

Den dagen slo jeg av mølla av den enkle grunn at jeg ikke turte mer. Jeg var redd for å ødelegge kroppen og ikke klare å gå på flere uker. Jeg avsluttet løpeøkten etter fem kilometer. Jenta som på ingen måte orket å gå tur i frykt for å møte på en motbakke, løp som aldri før. Jeg kjente etter på brystet og det var like før tårene kom. Ingen vibrering. Ingen surkling. Null ubehag, bare følelsen av mestring. Følelsen av å endelig kunne gjøre noe jeg hadde drømt om i så mange år, følelsen av å være fri til å leve livet slik jeg ønsket. 

Jeg kan ikke annet enn å takke de flotteste menneskene for at de delte denne muligheten med meg. Dette er et av mange problemer som har forsvunnet, en av mange brikker som har falt på plass. I dette huset går vi aldri en dag uten, jeg tør ikke å tenke på hvor vi hadde vært.

Dagens hjemmelaget 15.02.2016

I dag har minsten kost seg med hjemmelaget fruktmos!

Vi har ikke laget så veldig mye (les sånn ca null) hjemmelaget babymat og tenkte det var på tide. Ettersom mango og banan er noe av det beste han vet, var det et veldig trygt valg til første runde med hjemmelaget. Han elsket det og gulper faktisk mindre når han har fått det som er laget i heimen! Dette betyr bare tommel opp og noe vi absolutt må gjøre mer. Målet er å lage mesteparten av maten selv, men samtidig kunne gå for ferdige varianter en gang i mellom, spesielt når vi er ute på farten.

Ser det ikke godt ut?! Den var nok litt i overkant kald, men med tenner på vei tror jeg egentlig han syntes det var litt deilig. Både søvn og mat er helt på tur om dagen, så nå håper jeg snart tanna finner veien opp og fram. Hjelper ikke på med en snørrete nese som gjør det vanskelig å puste når sutten er på plass.

Nå er det på tide å lete fram litt oppskrifter på babymat og bli litt tryggere på hvordan dette skal gjøres. Han er ikke veldig begeistret for middagsglass, kanskje det blir mer populært med middag når det er hjemmelaget? Hadde vært greit med litt annen mat enn grøt og frukt for en voksende kropp.

#baby #mamma #mammablogg #babymat #hjemmelaget

Den første av mange 15.02.2016

Helgen har gått så utrolig fort og plutselig er det mandag igjen. Håper dere har kost dere masse!

Gårsdagen ble tilbragt med de beste jeg vet og det er virkelig stas med livets første morsdag! Selv om jeg ikke har store forventinger til dager som dette, er det alltid koselig med litt ekstra oppmerksomhet. Kjæresten sto opp med lillegull så jeg fikk sove en time ekstra, før jeg ble vekket med pakker og kos på sengen. Finnes det noe bedre enn babykos på morgenen? Eller babykos i det hele tatt, egentlig? Jeg er ganske sikker på at det er på toppen av listen.

I løpet av helgen har vi også fått bekreftet at vi har en liten gutt med sterke meninger som kommer til å bli forferdelig bortskjemt. Han har valgt seg ut både t-skjorte og gave til sin mor, og det i en alder av seks måneder.. Haha! Skulle sett ansiktet hans da han oppdaget t-skjorten.. Han klarte ikke å ta øynene bort fra den og fulgte den med haukeblikk helt til den ble lagt i en pose. Som han selvfølgelig strakk armene mot og skulle ha med en gang. Lille raringen! Begynner tidlig, si. 

Jeg er virkelig verdens heldigste som får være mammaen til denne lille gullklumpen! 

Når det gjelder valentine og morsdag, vet jeg at meninger og tanker er mange og delte. Selv synes jeg det er veldig flott med slike dager! Jeg liker ikke den delen hvor folk bruker masse penger, overøser og skjemmer bort sine nærmeste så det er helt kvalmt. DET blir feil. Det jeg derimot liker veldig godt er at vi blir minnet på å sette pris på de vi er glade i. Selvfølgelig er dette noe vi burde gjøre oftere på eget initiativ, men det er ikke alle som er like flinke til det. Det er ikke pengene og det materielle som teller, det er tanken. Tankene som rettes mot noen som står oss nær, enten det er foreldre, venner, kjærester eller barn. Gjør litt ekstra stas på venner og familie, det trenger ikke å være større enn en hyggelig melding eller en god klem. Vi må bli flinkere til å gjøre dette til en del av hverdagen, men dessverre har det lett for å drukne i alt annet som skal gjøres. 

Har du tenkt over hva du kan gjøre for å lyse opp dagen til noen andre? Hva med å smile til de du går forbi på gaten? Du aner ikke hvor mye det kan bety for mottakeren!

 

#mamma #mammablogg #morsdag #tankensomteller #baby #barn

Dopapir, altså 13.02.2016

Det er lørdagskveld i heimen, pysjen er på og lille er snart klar for sengen.

Ho mor tok seg en tur til Sverige i dag og fikk kjøpt inn et godt lager med mat til minsten. Skal prøve meg på å lage litt mer hjemmelaget til han, men skal ærlig innrømme at jeg ikke har hatt tid/lyst/ork til å prøve meg fram. Enn så lenge får han klare seg med det butikken har å by på, noe han er storfornøyd med. De har mye større utvalg i nabolandet, i tillegg til at det er en del billigere, selv med kursen som er nå om dagen. Matbutikkene i nærområdet har så dårlig utvalg av grøt (og annet) til de små! A er ikke så veldig gira på maten fra Nestlé, så da blir utvalget enda dårligere. Vet ikke hva det er, men all grøten vi har prøvd derfra kommer i retur.

Kveldens favorittleke er dopapir, av alle ting. Det ligger et hav av leker utover gulvet, men dopapiret vant.

Nå får vi snart besøk og det skal bli så deilig å innta sofaen utover kvelden! Først er det lørdagsmiddag som står på planen. Bakte poteter, indrefilét og grønnsaker. Og bernaise, alltid bernaise. Det er så godt!

Håper dere har hatt en fin helg så langt! Kos dere masse med både morsdag og valentine i morgen, husk at det er tanken som teller. :)

Dagens vaskefrustrasjon 11.02.2016

Det er helt utrolig, men jeg kan faktisk se bunnen av skittentøyskurven! Det har bare tatt seks måneder, typ.

En av grunnene er at jeg prøver å unngå trommel så langt det lar seg gjøre. Jeg vet at mange tromler babyklærne, men det er faktisk ganske lite som egentlig kan tromles. Har du lest på vaskelappene? Jeg trodde det meste kunne slenges i trommelen, men innså fort at det ikke var en god idé. Jeg vil jo helst ikke at det skal krympe, slik at det bare passer i to uker, eller blir veldig slitt. Så da blir det hengt opp da, alle de bittesmå plaggene.

Når vi allikevel er inne på vaskelapper, her er en fryktelig morsom en.

Nei, ikke fordi den er svensk, men fordi plagget ser sånn her ut!

Hva gir du meg? Greit når plaggene går i de samme fargetonene, men det her er jo helt på jordet. Nei, jeg ender aldri opp med å farge klær og er heller ikke helt ekstrem på å sortere, men det finnes da grenser? Min kjære har farget et par hvite bodyer lyseblå, IKKE jeg. Klesvaskdronninga sjæl.

Får egentlig helt angst av klær som dette, men jeg bare MÅTTE ha den når vi var innom en søt butikk i Gøteborg i desember. Den passer nok ganske snart, selv om den ser helt forferdelig lang ut. Tenkt at lille har blitt så stor allerede! Og se så søt den er på rumpa! Blir nok en godt brukt kosedress vil jeg tro, så myk og god!

Leter og leter.. 11.02.2016

Er det lov å skylde på ammetåke når jeg ikke ammer lenger?

På morgenen i dag gikk jeg som vanlig for å hente smekk og klut for å ha til frokostgrøten. Da jeg kom tilbake til bordet kunne jeg ikke skjønne hvor smekken hadde blitt av! Kluten var på plass, men hvor i all verden var smekken?!

Etter å ha flydd rundt som en huggern høne og bestemte meg for å bare hente en ny, tittet jeg til høyre... DER var den. På høyre skulder. Er det mulig?

Jeg gjør så mye rart om dagen, det er helt latterlig. Flere enn meg som er helt i tåka?

#mamma #mammablogg #ammetåke

Twice in one week 10.02.2016

Denne uka har jeg vært på Elixia hele to ganger, og det er bare onsdag!

Jeg har en følelse av at det holder med to økter, men det har vært fryktelig deilig å bevege litt på kroppen. På mandag tok jeg en liten tur på mølla og litt styrke. Det er litt vanskelig å komme i gang etter å ha vært borte et år, men jeg håper at jeg kommer inn i litt rutiner med treningen etter hvert. I tillegg er det et eller annet som føles veldig rart etter keisersnittet, så jeg bør nok få tatt PT-timene snart for å finne alternative øvelser.

Målet er å bli kvitt resten av babymagen og de ekstra kiloene, selv om det faktisk ikke er så fryktelig mye igjen. Veldig deilig å føle at kroppen er litt på vei tilbake! Med både babysvømming og sydentur på planen dette halvåret er det bare å kjøre på. Vil helst ikke sette meg noen mål for hvor mange ganger jeg skal trene hver uke, men heller ta turen når jeg føler at det passer. I tillegg skal jeg prøve å gå gode turer de dagene været er greit, så jeg satser på veldig mye mer aktivitet framover enn det har vært til nå.

I dag slet jeg meg gjennom en økt med "core" sammen med en kollega. Merker at kroppen ikke har jobbet sånn på en stund og det holdt i massevis med de 30 minuttene. Kjente også veldig godt hvor kroppen trenger å styrkes litt ekstra og det var et par øvelser som var litt i overkant ubehagelige med tanke på keisersnittet. Satser på at det er noe som bare blir bedre og bedre, eller at jeg etter hvert slutter å tenke på det. Så lenge det ikke gjør vondt er det jo egentlig helt greit. Akkurat nå kjennes det ut som jeg kommer til å angre på dagens økt når jeg våkner i morgen, spørs om jeg klarer å løfte opp babyen.. Haha! Neida, det skal nok gå helt fint. Får komme meg ut på en trilletur i løpet av dagen og myke opp kroppen igjen. :)

Effektiv før frokost 10.02.2016

Fordelen ved å stå opp rett før klokken syv, er at du rekker å gjøre fryktelig mye før klokken i det hele tatt har rundet åtte.

Det gjelder selvfølgelig hvis du faktisk står opp, ikke når du forflytter deg fra senga til sofaen. I dag var en sånn dag hvor jeg var klar for å få ting gjort allerede da lille våknet for mat kvart på seks. Han sov en liten time etter mat, men jeg bare lå i sengen og lurte på om jeg bare skulle stå opp med en gang. Etter litt mobilspill og scrolling både her og der, våknet A og var klar for å starte dagen. Nå har han kost seg i lekegrinda i langt over en time og er snart klar for frokost. I går kom all frokostgrøten i retur, så jeg håper dagens frokost blir værende i magen.

Siden lekegrinda var fryktelig populær i dag fikk jeg endelig gjort noe jeg har utsatt i en halv evighet, nemlig å rydde gangen. Det er begrenset hvor lenge det er greit å hoppe over ting for å komme seg fram og det er ganske innafor å kunne se hvordan toppen på skjenken ser ut. Det ble ingen bilder før jeg satte i gang, for det var rett og slett umulig å se noe som helst..

Ah, ro i sjela! Og blomsten jeg fikk for to (!!!!) uker siden lever faktisk enda, tro det eller ei! Jeg klarer virkelig ikke å holde liv i noe som krever vann oftere enn en gang i uka.

Kan ikke huske sist jeg kunne stå i stua og se helt ut i gangen, uten masse undøvendig tull i veien. Så deilig! Nå er det tid for frokost, ønsker dere alle en super lillelørdag!

Endelig sofatid 09.02.2016

Du vet du er småbarnsforelder når du slenger på deg joggebuksa og lager en god kopp te for å kose deg på sofaen, for så å innse at klokka bare er halv åtte..

Dagene går så unna og det føles som om det er rett før leggetid når lille har lagt seg. Det er så uvant at han sovner rett etter sju, samtidig som det er fryktelig deilig. I dag ser leiligheten ganske så grei ut og vi slang på oss joggebukser så fort A sovnet for natta. De siste nettene har han sovet helt til klokka seks, så jeg håper det er en ny rutine han har bestemt seg for å holde på en stund. Det er så rart hvordan tankene forandret seg etter hvert som babyen blir større. Helt i begynnelsen gledet vi oss veldig over hver sekund han var våken. Så gikk det over til å storkose oss den tiden han var våken fram til han sovnet for natten rundt ti, og gruet oss til han skulle bli større og dagene kortere.

Nå er det SÅ deilig at han tar kvelden rett etter sju, slik at vi får kvelden sammen. Noen ganger går kveldene til rydding og vasking, men i dag tar vi slækkisvarianten. Rett ut på sofaen og joggebukser på før kjøpesenteret har rukket å stenge dørene. Samboeren spiller et eller annet på PS4 og jeg skal kose meg med en serie på iPaden. Jeg har aldri likt å se på serier på PC, da synes jeg pad'n er bedre av en eller annen grunn.

Nei, nå skal jeg lene meg tilbake og slappe av, ønsker dere alle en fin tirsdagskveld!

#mamma #foreldre #leggetid #mammablogg

Om meg

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no